Sjangerbegrepet, arbeidskladd.

Svennevig behandler sjangerbegrepet ut fra tekstbegrepet, i Tekst & Kontekst (s.17-) skriver han at "De viktigste kjennemerkene ved en tekst er at den har sammenheng og en kommunikativ funksjon eller et formål (tekster kan faktisk også ha flere formål)."

Et trekk som kjennetegner tekster er at de baseres "på tekstnormer". "Norm = konvensjon". "Normer er konvensjonelt fastlagte overenskomster for hvordan man kan, skal eller bør handle og tenke i ulike situasjoner. Normene er implisitte forventninger eller vaner som samordner mellommenneskelig samhandling.En vesentlig del av mellommenneskelig samhandling foregår ved hjelp av språket, og denne språkbruken er da også normbasert."

Tekstnormer er "konvensjonaliserte forventninger til tekst-atferd og retningslinjer for hvordan slik atferd utføres.
Tekstnormer ligger til grunn for ulike sjangere. En sjanger er altså et sterkt og temmelig varig tekstnormkompleks, med ,er eller mindre rom for individuelle løsninger."

Det er altså noe med teksten, som utløser en bakrunnskunnskap, om ulike normsystemer for ulike måter å gjøre ting på, som gir mening; noe i teksten peker på mottakerens antakelser/forventninger til hvordan ulike ting gjøres i bestemte situasjoner. Og omvent, skriverer må sørge for å fylle budskapet, handlingen, situasjonen, teksten med spor, som retter oppmerksomheten til mottakeren mot de relevante antakelsene/forventningene om det som skjer i situasjonen, eller om hva skriveren ønsker skal være situasjonen.

Sjanger reflekterer, (en sosialt bestemt avgrensning og forståelse av), en situasjon. Det er situasjonen som sjangeren formidler, og tekstsjangerens spor til leseren vekker til live konvensjonelle normer/handlingsregler som er relevant i den bestemte situasjonen. En vellykket anvendelse av sjangere, gjør leseren bevisst på situasjon, og bekrefter felles forestillinger om hva situasjonen krever, handler om. Bekrefter at det finnes bestemte rammer rundt, og måter å gjennomføre, en situasjon/sosial hendelse.

Sjangre er nyttige, felles bakgrunnskunnskap vekkes til live hos leser, og leser og skriver kan dele noen felles antakelser om den sosiale virkeligheten og slipper å starte fortolkningsprosessen/meningsskapingsprosessen fra null (felles forståelse). Sjangere sparer skriver og leser for mye tid, skriver trenger ikke beskrive situasjon/sosial hendelse i minste detalj gjennom egne hardt tilkjempede malende treffende språklige uttrykk. Leser slipper å finne ut av hva forenevnte skriver prøver å fortelle, ordene som er så individuelt satt sammen, peker ikke på noe umiddelbart gjenkjennelig, og situasjonen/den sosiale hendelsen i teksten får aldri skikkelig fart i skriften, om den overhodet kan utspilles, leseren orker kanskje ikke å finne ut av den inderligheten som en tenkt ikke-sjanger-skriver byr på. Dersom en slik skriver er mulig, det er en generell antakelse om at vi ikke kan starte å fortolke verden uten antakelser.

Sjangere er kjedelige, klisjeene peker selfølgelig på noe vesentlig i menneskelig samhandling, men disse påminner oss bare om alt vi tror vi vet fra før av, eller ting vi hører hele tiden, og gir oss ingenting nytt.

Sjangere er morsomme, Virginia Wolf leker med biografisjangeren, og jeg ler, av hennes lek med biografi/historiesjangerens forsøk på å forene saklig faktakunnskap, med spekulasjoner støttet opp av trivielle utsagn fra familien til hovedpersonen, eller bildene som viser hvordan personen ser ut - "bevis" som skriveren benytter seg for å komme med sine spekulative antakelser om personen eller situasjonen/den sosiale hendelsen/hendelsesforløpet. Hvorfor det er så morsomt å lese henne kan jeg ikke forklare, annet enn at teksten fremstår som lattervekkende motsetningsfull, ettersom teksten spiller på skriverens trang til å formidle noe som blir tatt på alvor av andre; skriverens/historikerens ønske om å skrive sant om virkeligheten, settes opp imot den tilfeldige og spekulative måten som dommene felles på; teksten er morsom fordi den formidler at sjangrene, klisjeene, ikke kan formidle en inderlig eller egentlig beskrivelse av personer/hendelser, at klisjeene kommer så veldig til kort - særlig når bruken av disse kombineres med ren faktakunnskap fremstår teksten som komisk.

Jeg kunne ikke ha satt pris på denne leken med sjangere dersom jeg ikke hadde sjangerkunnskap, (om enn en ganke taus en). Jeg ville altså gått glipp av mye fnising dersom den sosiale verdenen ikke oppererte innenfor ulike normsystemer/sjangere.

Wolfs sjangerspill peker dessuten på noe vesentlig, (tvilsomt begrep), ved enhver tekst. Skriveren vil alltid si noe, ett eller annet, som andre skal tro på, forholde seg til på en oppriktig måte. Og ut fra sjangerbegrepet, (forstått som en sosial situasjon, det vil si forstått som en interaktiv hendelse), vil skriverer fortelle historier om mennesker og situasjoner som lesere av teksten kan ta på alvor - historier som betraktes som virkelige for alle deltakere i interaksjonen, (eller ikke historier, men generelle sannheter). Hovedsaken er å fortelle historier og å få noen til å tro på dem. Og gjennom denne historiefortellingen skape et felleskap og en felles virkelighet som er tilgjengelig for alle. Slik sett finnes det kanskje bare en sjanger, en felles sosial virkelighet - en sjanger som rammer inn det viktigste ved teksten, nemlig handling/sosial interaksjon/fellesskap og troverdighet/sannhet/realitet.

Den viktigste sjangeren er nettopp historien, den virkelige historien, den som forteller om hva som egentlig skjedde, som forteller alt om sannheten/virkeligheten. Og denne ene sjangeren omfatter bruk av alle språklige signaler; alle kommunikative knep kan anvendes for å fortelle en historie fra virkeligheten. Å lese Wolf gjør meg oppmerksom på antakelsen om sannhet til grunn for kommunikasjonen/skriving, og for så vidt for interaksjon overhodet, og at denne antakelsen kommer til kort selv når alle midler taes i bruk. Alle midler er ikke nok, skriveren og leseren befinner seg uansett sjanger/norm i en situasjon som ikke kan forklares, forstås. Tilbake ligger kun antakelsene, og de er tross alt bare redskaper til bruk for å orientere seg i en sosial virkelighet, og når disse antakelsene svikter, vel... Wolf, antar jeg, sluttet å le og begynte å gråte.

("Først ler man, så gåter man", fra Ragnhild Jølsens Rikka Gan; hun har hentet uttrykket fra Bibelen, jeg husker ikke hvor; Bibelforfatteren hentet uttrykket fra en sosial situasjon/erfaring antar jeg, og uttrykket formidler ingen norm først og fremst, men en kroppslig erfaring). Uttrykket "først ler man, så gråter man" forteller kanhende ikke noe nytt, men det evner å beskrive alle mennesker gjennom alle tider, og det er ikke dårlig. Det er kanskje kjedelig - men ikke dårlig.