Oppgave 2: Diskuter sjangerbegrepet

Hensikten med denne teksten er å diskutere sjangerbegrepet. Det kan være nyttig å ta en titt på tekstsjangeren som jeg skriver innenfor nå, på diskusjonsoppgaven. Å diskutere defineres på VIKO slik: å diskutere meninger om, debattere; behandle.

I utgangspunktet, før jeg begynte på denne øvingsoppgaven, hadde jeg ingen bestemte meninger om sjangerbegrepet. Nå virker det ikke så merkelig om jeg ikke har hatt en klar forståelse av begrepet. Sjangerbegrepet omfatter på mange måter hele den sosiale virkeligheten som etableres, består av, og utspilles gjennom, tekst; de ulike sjangerne blir på toppen av det hele implisitt etablert, formidlet og rekontekstualisert gjennom diskursiv praksis.

Jeg er blitt helt tom for tanker av å behandle dette begrepet; arbeidet begynte så lovende, syntes jeg - sjangerbegrepet baserer seg jo på konvensjonelle normer for hvordan ulike kommunikative prosjekter skal gjennomføres; disse normene etableres gjennom interaksjon og bidrar i neste omgang til å forme videre interaksjon. Og interaksjon, forstått som samhandling, kommunikasjon, det er jo så spennende.

Men det er noe vagt - tafatt - med den sjangeren jeg er i nå, eller nei! Det er ikke sjangeren det er noe galt med, det er kombinasjon av tekstsjanger og temaet/intensjonen med teksten som ikke passer helt overens for meg. Ettersom sjangerbegrepet kan sies å omfatte hele den sosiale virkeligheten, kan oppgaveformuleringen kunne omformuleres slik: Diskuter virkeligheten. Hva mener jeg om virkeligheten?

Jeg må gripe til bloggteksten min: "Sjangerbegrepet, kladd 2", i dette tanketomme kritiske øyeblikket; - se her ja, her finner jeg et gullkorn: "Sjangerkunnskap er på en måte kunnskap om ulike målsetninger, og om ulike midler. Og det er spennende å tenke på at denne kunnskapen om den, eller rettere sagt, de sosiale virkelighetene er "taus", det er uutalte antakelser som bare vokser og vokser."

På kladd har jeg tatt Svennevigs (2001: 245) påstand om at "de fleste sjangerkonvensjonene læres gjennom praksis, og mange av dem blir aldri gjort eksplisitte for deltakerne selv", som en viktig huskeregel. Hvorfor? Det er på tide å gripe neste halmstrå, bloggteksten "Sjangerbegrepet, arbeidskladd",(situasjonen som jeg befinner meg i er, som dere helt sikkert kan forestille dere når dere leser dette uttrykket, desperat).

I arbeidskladden skriver jeg at "Sjanger reflekterer, (en sosialt bestemt avgrensning og forståelse av), en situasjon. Det er situasjonen som sjangeren formidler, og tekstsjangerens spor til leseren vekker til live konvensjonelle normer/handlingsregler som er relevant i den bestemte situasjonen. En vellykket anvendelse av sjangere, gjør leseren bevisst på situasjon, og bekrefter felles forestillinger om hva situasjonen krever, handler om."

Det er altså diskursfellesskapets sjangerkunnskap som gjør det mulig for leser og skriver å gå inn i en tenkt felles situasjon, det er denne fiktive delte virkeligheten som sjangerne muliggjør. Sålenge det er den delte virkeligheten, og ikke den virkelige virkeligheten, man er opptatt av, er sjangerne nyttige; det vil si effektive redskaper til å plassere skriver og leser i en og samme situasjon, og dermed i et tenkt felleskap; i en konvensjonell, men likefullt - delt virkelighet. Om man ikke er opptatt av den delte forståelsesprosessen, men ønsker at sjangerne skal føre en inn i en virkelig situasjon, eller til en endelig, sann og begripelig situasjon/virkelighet, må man bli skuffet.

Kanskje Virginia Woolf, som lekte med sjangere, ble lei av denne leken; kanskje hun ble lei av å skrive, lei av å forholde seg til alle stemmene, (til intertekstuelle tekster som aldri slutter); fordi hun forventet at normene skulle referere først og fremst til virkeligheten, situasjonen slik den er i seg selv; heller enn til samspillet/interaksjonen som er avhengig av spilleregler/normer/delt situasjonsforståelse?

Dersom det er selve prosessen - en livslang bevegelse fra et kommunikativt formål til et annet - fra middel til middel - man er opptatt av, heller enn å skaffe seg tilgang til en endelig situasjonsfortåelse definert en gang for alle, vil jeg tro at sjangerkunnskap er spennende og anvendelig. De kulturelle og "tause" normene til bunn for sjangere/(situasjonsforståelse og situasjonens formål og midler), gjør at bevisstgjøring om sjangerkonvensjoner skaper en større forståelse for den eller de kulturen(e) man beveger seg innenfor; bevisstgjøring fører i tillegg til at samspillet med andre blir lettere, rikere, mer manipulerende, farligere, - alt ettersom. Det er i alle fall ingen tvil om at sjangerkunnskap, og at anvendelsen av denne, er nyttig i enhver kommunikativ situasjon.

Sjangerbegrepet, kladd 2

Sjangerbegrepet kan man kanskje si omfatter ulike samlinger av kontekstualiseringssignaler? Disse signaliserer, reflekterer og rekontekstualiserer bestemte måter å avgrense en handling/situasjon/person på og bestemte måter å handle, betrakte og vurdere det som avgrenses på. Sjangere, samlingene av kontekstualiseringssignaler, peker på et diskurssamfunns kollektive målsetning med ulike kommunikative virksomheter. Sjangere peker dermed til diskursbegrepet.

Diskurs og sjanger:
Sjangeranalyse ser på gjensidighetsforholdet mellom diskurssamfunnets kommunikative formål og sjangerkonvensjoner (Skjulstad 1997: 42). Jeg skal selvfølgelig ikke analysere dette forholdet, men det kan være verdt å påpeke denne forbindelsen mellom kommunikative formål på den ene siden og sjangerkonvensjoner på den andre. Både diskursanalyse og sjangeranalyse understreker forbindelsen mellom lingvistisk form og de kommunikative formålene med slike former, skriver Skjulstad (1997: 42). Forskjellen mellom disse metodene er, skriver Skulstad videre:"genre analysis tends to take a more direkt accont of this relationship and that it sees linguistic forms and rhetorical strategies as having developed from communicative needs in specific situasjons".

Ettersom den lingvistiske formen som uttrykker en språkhandling ofte, eller alltid, formulerer handlingen implisitt, gjennom konvensjonelle kulturelle lingvistiske tegn/symboler, som gir en felles mening kun gjennom diskursiv paksis, er en annen måte å defininere diskursanalyse på slik Cook (1989: 6) gjør det: "the search for what gives discourse coherence." (Skjulstad 1997: 42).

Dette viser at det forutsettes at sjangerkonvensjoner og kommunikative formål spiller opp og med hverandre for å skape diskursiv sammenheng, eller sagt på en annen måte, for å skape et meningsfullt samfunn. Denne sammenhengen knytter altså sjangeranalyse opp til "communicative needs in specific situasjons".

Hva består dette utgangspunktet i, hva er de kommunikative behovene i spesifikke situasjoner? Jo, ett eller annet formål ligger til grunn for all kommunikasjon (Skjulstad 1997: 27). Videre, (hentet fra samme sted), oppsummeres sjangerbegrepets opphav slik: "communicative purpose is the main criterion for genre classification", og, "the participants' awareness of communicative purpose shapes the generic conventions".

Det er altså nødvendig for deltakerne i den diskursive praksisen å kunne gjenkjenne de kommunikative formålene i et diskurssamfunn, for at disse medlemmene skal kunne anvende seg av og kunne gjenkjenne sjangere for å skape en felles forståelse. Derfor er det viktigste målet for enhver deltaker å lære seg disse felles formålene. Skjulstad (1997: 40) skriver at "The ultimate aim is to learn to operate successfully as a full member of a disscourse community". På neste side står det "Membership is dependent on participating in conventional rhetorical actions."

"Genres are how things get done, when langue is used to accoplish them"
(cit. 24), Skjulstad (1997:23) peker på likheten mellom sjangerbegrepet og Levinsons (1979) begrep "activity type", begge begreper omfatter kjennetegnet "goal-defined". Levinson definerer "activity type" slik:

"a fuzzy category whose focal members are goal-defined, socially constituted,bounded, events with constraints on participants, setting, and so on, but above all on the kinds of allowable contributions." (Skjulstad 1997: 23)

"Martin (1985) defines genre as a "linguistically realized activity type""
(cit. 25). "Miller (1984) emphasizes the social action of genres. She says that genre is "a point of connection between intention and effect, an aspect of social action" (1984: 153)." (cit. 25). Miller begrenser begrepet sjanger til å omfatte "the kinds of rhetorical actions recognized as genres" (cit. 25). Det er "typified rhetorical actions" (cit. 25) som etablerer sjanger. Dermed er det en forbindelse mellom sjanger og konvensjonelle situasjoner. "The situations are always conventional ... The conventionalizwd forms of the occasions lead to conventionalized forms of texts, to specific genres" (cit. 25).

Tekst betegnes som en koherent enhet, teksten er en "strengt avgrensa enhet i tid og rom" (Engan 1998: 29). "Tekstorganisering er ikke annet enn en måte å forsøke å skape mening på i et diskursivt felt" (cit. 38).

Svennevig (2001: 233) betegner sjanger som "de språklige trekkene som knytter ytringene til visse kontekstuelle variabler". Svennevig (2001: 233) skriver at sjangertrekk er sterke kontekstualiseringssignaler som er "med på å reflektere og forme konteksten".

"Ressursene en sjanger gir deltakerne, er et repertoar av gjenkjennelige språklige og kommunikative midler man kan bruke for å nå visse konvensjonelle mål. Sjangeren består dermed av en sentral språkhandling eller en sekvens av språkhandlinger" (cit. 234, 235). '

"Sjangeren ligger alltid som en ramme av muligheter og begrensninger for kommunikativ handling. Dermed er en ytring aldri akseptabel eller uakseptabel, velformet eller ikke velformet i seg selv, men bare i forhold til den sjangeren den tilhører". (cit. 235, 236).

"kommunikative konvensjoner definerer akseptabiliteten til en ytring i forhold til bruken av den i en gitt kommunikativ sjanger. Det er sjangerkonvensjonene som gjør ytringer til en tekst" (cit. 236).

Viktig å huske på: "de fleste sjangerkonvensjonene læres gjennom praksis, og mange av dem blir aldri gjort eksplisitte for deltakerne selv" (cit. 245). Og at sjangerkunnskap er noe som tilegnes gjennom, (forhåpenligvis), hele livet.

Sjangerbegrepet er temmelig komplekst, det omfatter bestemte lingvistiske former som gjenspeiler kulturers/diskursive samfunns normer for hva som er akseptable (språk-)handlinger, hvordan disse gjennomføres, ut fra de ulike kulturelt betingede kollektive formålene. Sjangerkunnskap øker med tiden, ettersom de fleste erfarer at det finnes mange måter å gjennomføre felles formål på, og at det finnes mange aksepterbare felles formål. Sjangerkunnskap er på en måte kunnskap om ulike målsetninger, og om ulike midler. Og det er spennende å tenke på at denne kunnskapen om den , eller rettere sagt, de sosiale virkelighetene er "taus", det er uutalte antakelser som bare vokser og vokser.

Sjangerbegrepet, arbeidskladd.

Svennevig behandler sjangerbegrepet ut fra tekstbegrepet, i Tekst & Kontekst (s.17-) skriver han at "De viktigste kjennemerkene ved en tekst er at den har sammenheng og en kommunikativ funksjon eller et formål (tekster kan faktisk også ha flere formål)."

Et trekk som kjennetegner tekster er at de baseres "på tekstnormer". "Norm = konvensjon". "Normer er konvensjonelt fastlagte overenskomster for hvordan man kan, skal eller bør handle og tenke i ulike situasjoner. Normene er implisitte forventninger eller vaner som samordner mellommenneskelig samhandling.En vesentlig del av mellommenneskelig samhandling foregår ved hjelp av språket, og denne språkbruken er da også normbasert."

Tekstnormer er "konvensjonaliserte forventninger til tekst-atferd og retningslinjer for hvordan slik atferd utføres.
Tekstnormer ligger til grunn for ulike sjangere. En sjanger er altså et sterkt og temmelig varig tekstnormkompleks, med ,er eller mindre rom for individuelle løsninger."

Det er altså noe med teksten, som utløser en bakrunnskunnskap, om ulike normsystemer for ulike måter å gjøre ting på, som gir mening; noe i teksten peker på mottakerens antakelser/forventninger til hvordan ulike ting gjøres i bestemte situasjoner. Og omvent, skriverer må sørge for å fylle budskapet, handlingen, situasjonen, teksten med spor, som retter oppmerksomheten til mottakeren mot de relevante antakelsene/forventningene om det som skjer i situasjonen, eller om hva skriveren ønsker skal være situasjonen.

Sjanger reflekterer, (en sosialt bestemt avgrensning og forståelse av), en situasjon. Det er situasjonen som sjangeren formidler, og tekstsjangerens spor til leseren vekker til live konvensjonelle normer/handlingsregler som er relevant i den bestemte situasjonen. En vellykket anvendelse av sjangere, gjør leseren bevisst på situasjon, og bekrefter felles forestillinger om hva situasjonen krever, handler om. Bekrefter at det finnes bestemte rammer rundt, og måter å gjennomføre, en situasjon/sosial hendelse.

Sjangre er nyttige, felles bakgrunnskunnskap vekkes til live hos leser, og leser og skriver kan dele noen felles antakelser om den sosiale virkeligheten og slipper å starte fortolkningsprosessen/meningsskapingsprosessen fra null (felles forståelse). Sjangere sparer skriver og leser for mye tid, skriver trenger ikke beskrive situasjon/sosial hendelse i minste detalj gjennom egne hardt tilkjempede malende treffende språklige uttrykk. Leser slipper å finne ut av hva forenevnte skriver prøver å fortelle, ordene som er så individuelt satt sammen, peker ikke på noe umiddelbart gjenkjennelig, og situasjonen/den sosiale hendelsen i teksten får aldri skikkelig fart i skriften, om den overhodet kan utspilles, leseren orker kanskje ikke å finne ut av den inderligheten som en tenkt ikke-sjanger-skriver byr på. Dersom en slik skriver er mulig, det er en generell antakelse om at vi ikke kan starte å fortolke verden uten antakelser.

Sjangere er kjedelige, klisjeene peker selfølgelig på noe vesentlig i menneskelig samhandling, men disse påminner oss bare om alt vi tror vi vet fra før av, eller ting vi hører hele tiden, og gir oss ingenting nytt.

Sjangere er morsomme, Virginia Wolf leker med biografisjangeren, og jeg ler, av hennes lek med biografi/historiesjangerens forsøk på å forene saklig faktakunnskap, med spekulasjoner støttet opp av trivielle utsagn fra familien til hovedpersonen, eller bildene som viser hvordan personen ser ut - "bevis" som skriveren benytter seg for å komme med sine spekulative antakelser om personen eller situasjonen/den sosiale hendelsen/hendelsesforløpet. Hvorfor det er så morsomt å lese henne kan jeg ikke forklare, annet enn at teksten fremstår som lattervekkende motsetningsfull, ettersom teksten spiller på skriverens trang til å formidle noe som blir tatt på alvor av andre; skriverens/historikerens ønske om å skrive sant om virkeligheten, settes opp imot den tilfeldige og spekulative måten som dommene felles på; teksten er morsom fordi den formidler at sjangrene, klisjeene, ikke kan formidle en inderlig eller egentlig beskrivelse av personer/hendelser, at klisjeene kommer så veldig til kort - særlig når bruken av disse kombineres med ren faktakunnskap fremstår teksten som komisk.

Jeg kunne ikke ha satt pris på denne leken med sjangere dersom jeg ikke hadde sjangerkunnskap, (om enn en ganke taus en). Jeg ville altså gått glipp av mye fnising dersom den sosiale verdenen ikke oppererte innenfor ulike normsystemer/sjangere.

Wolfs sjangerspill peker dessuten på noe vesentlig, (tvilsomt begrep), ved enhver tekst. Skriveren vil alltid si noe, ett eller annet, som andre skal tro på, forholde seg til på en oppriktig måte. Og ut fra sjangerbegrepet, (forstått som en sosial situasjon, det vil si forstått som en interaktiv hendelse), vil skriverer fortelle historier om mennesker og situasjoner som lesere av teksten kan ta på alvor - historier som betraktes som virkelige for alle deltakere i interaksjonen, (eller ikke historier, men generelle sannheter). Hovedsaken er å fortelle historier og å få noen til å tro på dem. Og gjennom denne historiefortellingen skape et felleskap og en felles virkelighet som er tilgjengelig for alle. Slik sett finnes det kanskje bare en sjanger, en felles sosial virkelighet - en sjanger som rammer inn det viktigste ved teksten, nemlig handling/sosial interaksjon/fellesskap og troverdighet/sannhet/realitet.

Den viktigste sjangeren er nettopp historien, den virkelige historien, den som forteller om hva som egentlig skjedde, som forteller alt om sannheten/virkeligheten. Og denne ene sjangeren omfatter bruk av alle språklige signaler; alle kommunikative knep kan anvendes for å fortelle en historie fra virkeligheten. Å lese Wolf gjør meg oppmerksom på antakelsen om sannhet til grunn for kommunikasjonen/skriving, og for så vidt for interaksjon overhodet, og at denne antakelsen kommer til kort selv når alle midler taes i bruk. Alle midler er ikke nok, skriveren og leseren befinner seg uansett sjanger/norm i en situasjon som ikke kan forklares, forstås. Tilbake ligger kun antakelsene, og de er tross alt bare redskaper til bruk for å orientere seg i en sosial virkelighet, og når disse antakelsene svikter, vel... Wolf, antar jeg, sluttet å le og begynte å gråte.

("Først ler man, så gåter man", fra Ragnhild Jølsens Rikka Gan; hun har hentet uttrykket fra Bibelen, jeg husker ikke hvor; Bibelforfatteren hentet uttrykket fra en sosial situasjon/erfaring antar jeg, og uttrykket formidler ingen norm først og fremst, men en kroppslig erfaring). Uttrykket "først ler man, så gråter man" forteller kanhende ikke noe nytt, men det evner å beskrive alle mennesker gjennom alle tider, og det er ikke dårlig. Det er kanskje kjedelig - men ikke dårlig.