Hensikten med denne teksten er å diskutere sjangerbegrepet. Det kan være nyttig å ta en titt på tekstsjangeren som jeg skriver innenfor nå, på diskusjonsoppgaven. Å diskutere defineres på VIKO slik: å diskutere meninger om, debattere; behandle.
I utgangspunktet, før jeg begynte på denne øvingsoppgaven, hadde jeg ingen bestemte meninger om sjangerbegrepet. Nå virker det ikke så merkelig om jeg ikke har hatt en klar forståelse av begrepet. Sjangerbegrepet omfatter på mange måter hele den sosiale virkeligheten som etableres, består av, og utspilles gjennom, tekst; de ulike sjangerne blir på toppen av det hele implisitt etablert, formidlet og rekontekstualisert gjennom diskursiv praksis.
Jeg er blitt helt tom for tanker av å behandle dette begrepet; arbeidet begynte så lovende, syntes jeg - sjangerbegrepet baserer seg jo på konvensjonelle normer for hvordan ulike kommunikative prosjekter skal gjennomføres; disse normene etableres gjennom interaksjon og bidrar i neste omgang til å forme videre interaksjon. Og interaksjon, forstått som samhandling, kommunikasjon, det er jo så spennende.
Men det er noe vagt - tafatt - med den sjangeren jeg er i nå, eller nei! Det er ikke sjangeren det er noe galt med, det er kombinasjon av tekstsjanger og temaet/intensjonen med teksten som ikke passer helt overens for meg. Ettersom sjangerbegrepet kan sies å omfatte hele den sosiale virkeligheten, kan oppgaveformuleringen kunne omformuleres slik: Diskuter virkeligheten. Hva mener jeg om virkeligheten?
Jeg må gripe til bloggteksten min: "Sjangerbegrepet, kladd 2", i dette tanketomme kritiske øyeblikket; - se her ja, her finner jeg et gullkorn: "Sjangerkunnskap er på en måte kunnskap om ulike målsetninger, og om ulike midler. Og det er spennende å tenke på at denne kunnskapen om den, eller rettere sagt, de sosiale virkelighetene er "taus", det er uutalte antakelser som bare vokser og vokser."
På kladd har jeg tatt Svennevigs (2001: 245) påstand om at "de fleste sjangerkonvensjonene læres gjennom praksis, og mange av dem blir aldri gjort eksplisitte for deltakerne selv", som en viktig huskeregel. Hvorfor? Det er på tide å gripe neste halmstrå, bloggteksten "Sjangerbegrepet, arbeidskladd",(situasjonen som jeg befinner meg i er, som dere helt sikkert kan forestille dere når dere leser dette uttrykket, desperat).
I arbeidskladden skriver jeg at "Sjanger reflekterer, (en sosialt bestemt avgrensning og forståelse av), en situasjon. Det er situasjonen som sjangeren formidler, og tekstsjangerens spor til leseren vekker til live konvensjonelle normer/handlingsregler som er relevant i den bestemte situasjonen. En vellykket anvendelse av sjangere, gjør leseren bevisst på situasjon, og bekrefter felles forestillinger om hva situasjonen krever, handler om."
Det er altså diskursfellesskapets sjangerkunnskap som gjør det mulig for leser og skriver å gå inn i en tenkt felles situasjon, det er denne fiktive delte virkeligheten som sjangerne muliggjør. Sålenge det er den delte virkeligheten, og ikke den virkelige virkeligheten, man er opptatt av, er sjangerne nyttige; det vil si effektive redskaper til å plassere skriver og leser i en og samme situasjon, og dermed i et tenkt felleskap; i en konvensjonell, men likefullt - delt virkelighet. Om man ikke er opptatt av den delte forståelsesprosessen, men ønsker at sjangerne skal føre en inn i en virkelig situasjon, eller til en endelig, sann og begripelig situasjon/virkelighet, må man bli skuffet.
Kanskje Virginia Woolf, som lekte med sjangere, ble lei av denne leken; kanskje hun ble lei av å skrive, lei av å forholde seg til alle stemmene, (til intertekstuelle tekster som aldri slutter); fordi hun forventet at normene skulle referere først og fremst til virkeligheten, situasjonen slik den er i seg selv; heller enn til samspillet/interaksjonen som er avhengig av spilleregler/normer/delt situasjonsforståelse?
Dersom det er selve prosessen - en livslang bevegelse fra et kommunikativt formål til et annet - fra middel til middel - man er opptatt av, heller enn å skaffe seg tilgang til en endelig situasjonsfortåelse definert en gang for alle, vil jeg tro at sjangerkunnskap er spennende og anvendelig. De kulturelle og "tause" normene til bunn for sjangere/(situasjonsforståelse og situasjonens formål og midler), gjør at bevisstgjøring om sjangerkonvensjoner skaper en større forståelse for den eller de kulturen(e) man beveger seg innenfor; bevisstgjøring fører i tillegg til at samspillet med andre blir lettere, rikere, mer manipulerende, farligere, - alt ettersom. Det er i alle fall ingen tvil om at sjangerkunnskap, og at anvendelsen av denne, er nyttig i enhver kommunikativ situasjon.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
I kladden skriver du: Viktig å huske på: "de fleste sjangerkonvensjonene læres gjennom praksis, og mange av dem blir aldri gjort eksplisitte for deltakerne selv" (cit. 245). Og at sjangerkunnskap er noe som tilegnes gjennom, (forhåpenligvis), hele livet.
Hvilken sjangererfaring, -praksis har du?
Vanskelig spørsmål du; jeg ser på sjangerbegrepet som først og fremst en samling med kontekstualiseringssignaler som aktualiserer for språkbrukere hva som er relevant i kommunikasjonssituasjonen; disse signalene er kulturelle antakelser om hva situasjonen handler om, og om hva som er akseptable bidrag og språkhandlinger i denne - det er nettopp denne felles samlingen av antakelser som skaper en samhandlingssituasjon - som avgrenser interaksjonen til å handle om noe felles bestemt og ikke alt mulig på en gang; dersom alt var like relevant i kommunikasjonssituasjonen, ville det vel ikke vært mulig å kommunisere, samhandle.
Dersom situasjon/bestemte felles tilnærmingsmåter til interaksjonen, ligger til grunn for sjangerbegrepet; dersom altså sjangerkunnskap/praksis peker på og utgår fra kulturelle fellesskap; har jeg i hovedsak to grunnleggende sjangererfaringer/praksiser - en i den døve språklige diskursen/kulturen, (gjennom interaksjon med foreldrene mine som er døve), og en i den hørende.
Eller faktisk, jeg har en kulturell tilhørighet til en diskursiv gruppe som ikke er blitt skikkelig etablert ennå, nemlig gruppen av hørende barn av døve foreldre - det er opprettet en forening, CODA, som jeg håper vil bidra til å etablere en ny diskursiv praksis - med nye normer for sjangere/samhandlingsmønstre.
Dersom foreningen fungerer som en diskursiv gruppe, hvor antakelsene og erfaringene til medlemmene av gruppen blir førende for sjanger/samhandlingsmønstre, vil denne diskursive praksisen antakeligvis kunne føre til dannelsen av nye sjangere - hvor medlemmenes bestemte særkulturelle, (eller tokulturelle), erfaringer ligger til grunn og gjenspeiles i diskursiv praksis.
Denne kulturelle erfaringen er nok den viktigste sjangerpraksisen jeg tolker nye situasjoner med bakgrunn i.
Samtidig har jeg selvfølgelig sjangererfaring fra mange andre kulturelle fellesskap - men disse er ikke like avgjørende for hvordan jeg tolker virkeligheten/kommunikasjonssituasjoner - kanskje med unntak av den diskursive praksisen som jeg deltar i som student? Selv om jeg ikke identifiserer meg spesielt med den akademiske kulturen som helhet, så syns jeg situasjonen som student gjør meg bevisst på mange antakelser/forestillinger/perspektiver/forbindelser - jeg mener altså at denne situasjonen øker min bevissthet om og rundt de kulturelle normene; dermed bør jeg jo kunne betegne denne erfaringen som student som en enestående sjangerpraksis.
Legg inn en kommentar