Sjangerbegrepet, kladd 2

Sjangerbegrepet kan man kanskje si omfatter ulike samlinger av kontekstualiseringssignaler? Disse signaliserer, reflekterer og rekontekstualiserer bestemte måter å avgrense en handling/situasjon/person på og bestemte måter å handle, betrakte og vurdere det som avgrenses på. Sjangere, samlingene av kontekstualiseringssignaler, peker på et diskurssamfunns kollektive målsetning med ulike kommunikative virksomheter. Sjangere peker dermed til diskursbegrepet.

Diskurs og sjanger:
Sjangeranalyse ser på gjensidighetsforholdet mellom diskurssamfunnets kommunikative formål og sjangerkonvensjoner (Skjulstad 1997: 42). Jeg skal selvfølgelig ikke analysere dette forholdet, men det kan være verdt å påpeke denne forbindelsen mellom kommunikative formål på den ene siden og sjangerkonvensjoner på den andre. Både diskursanalyse og sjangeranalyse understreker forbindelsen mellom lingvistisk form og de kommunikative formålene med slike former, skriver Skjulstad (1997: 42). Forskjellen mellom disse metodene er, skriver Skulstad videre:"genre analysis tends to take a more direkt accont of this relationship and that it sees linguistic forms and rhetorical strategies as having developed from communicative needs in specific situasjons".

Ettersom den lingvistiske formen som uttrykker en språkhandling ofte, eller alltid, formulerer handlingen implisitt, gjennom konvensjonelle kulturelle lingvistiske tegn/symboler, som gir en felles mening kun gjennom diskursiv paksis, er en annen måte å defininere diskursanalyse på slik Cook (1989: 6) gjør det: "the search for what gives discourse coherence." (Skjulstad 1997: 42).

Dette viser at det forutsettes at sjangerkonvensjoner og kommunikative formål spiller opp og med hverandre for å skape diskursiv sammenheng, eller sagt på en annen måte, for å skape et meningsfullt samfunn. Denne sammenhengen knytter altså sjangeranalyse opp til "communicative needs in specific situasjons".

Hva består dette utgangspunktet i, hva er de kommunikative behovene i spesifikke situasjoner? Jo, ett eller annet formål ligger til grunn for all kommunikasjon (Skjulstad 1997: 27). Videre, (hentet fra samme sted), oppsummeres sjangerbegrepets opphav slik: "communicative purpose is the main criterion for genre classification", og, "the participants' awareness of communicative purpose shapes the generic conventions".

Det er altså nødvendig for deltakerne i den diskursive praksisen å kunne gjenkjenne de kommunikative formålene i et diskurssamfunn, for at disse medlemmene skal kunne anvende seg av og kunne gjenkjenne sjangere for å skape en felles forståelse. Derfor er det viktigste målet for enhver deltaker å lære seg disse felles formålene. Skjulstad (1997: 40) skriver at "The ultimate aim is to learn to operate successfully as a full member of a disscourse community". På neste side står det "Membership is dependent on participating in conventional rhetorical actions."

"Genres are how things get done, when langue is used to accoplish them"
(cit. 24), Skjulstad (1997:23) peker på likheten mellom sjangerbegrepet og Levinsons (1979) begrep "activity type", begge begreper omfatter kjennetegnet "goal-defined". Levinson definerer "activity type" slik:

"a fuzzy category whose focal members are goal-defined, socially constituted,bounded, events with constraints on participants, setting, and so on, but above all on the kinds of allowable contributions." (Skjulstad 1997: 23)

"Martin (1985) defines genre as a "linguistically realized activity type""
(cit. 25). "Miller (1984) emphasizes the social action of genres. She says that genre is "a point of connection between intention and effect, an aspect of social action" (1984: 153)." (cit. 25). Miller begrenser begrepet sjanger til å omfatte "the kinds of rhetorical actions recognized as genres" (cit. 25). Det er "typified rhetorical actions" (cit. 25) som etablerer sjanger. Dermed er det en forbindelse mellom sjanger og konvensjonelle situasjoner. "The situations are always conventional ... The conventionalizwd forms of the occasions lead to conventionalized forms of texts, to specific genres" (cit. 25).

Tekst betegnes som en koherent enhet, teksten er en "strengt avgrensa enhet i tid og rom" (Engan 1998: 29). "Tekstorganisering er ikke annet enn en måte å forsøke å skape mening på i et diskursivt felt" (cit. 38).

Svennevig (2001: 233) betegner sjanger som "de språklige trekkene som knytter ytringene til visse kontekstuelle variabler". Svennevig (2001: 233) skriver at sjangertrekk er sterke kontekstualiseringssignaler som er "med på å reflektere og forme konteksten".

"Ressursene en sjanger gir deltakerne, er et repertoar av gjenkjennelige språklige og kommunikative midler man kan bruke for å nå visse konvensjonelle mål. Sjangeren består dermed av en sentral språkhandling eller en sekvens av språkhandlinger" (cit. 234, 235). '

"Sjangeren ligger alltid som en ramme av muligheter og begrensninger for kommunikativ handling. Dermed er en ytring aldri akseptabel eller uakseptabel, velformet eller ikke velformet i seg selv, men bare i forhold til den sjangeren den tilhører". (cit. 235, 236).

"kommunikative konvensjoner definerer akseptabiliteten til en ytring i forhold til bruken av den i en gitt kommunikativ sjanger. Det er sjangerkonvensjonene som gjør ytringer til en tekst" (cit. 236).

Viktig å huske på: "de fleste sjangerkonvensjonene læres gjennom praksis, og mange av dem blir aldri gjort eksplisitte for deltakerne selv" (cit. 245). Og at sjangerkunnskap er noe som tilegnes gjennom, (forhåpenligvis), hele livet.

Sjangerbegrepet er temmelig komplekst, det omfatter bestemte lingvistiske former som gjenspeiler kulturers/diskursive samfunns normer for hva som er akseptable (språk-)handlinger, hvordan disse gjennomføres, ut fra de ulike kulturelt betingede kollektive formålene. Sjangerkunnskap øker med tiden, ettersom de fleste erfarer at det finnes mange måter å gjennomføre felles formål på, og at det finnes mange aksepterbare felles formål. Sjangerkunnskap er på en måte kunnskap om ulike målsetninger, og om ulike midler. Og det er spennende å tenke på at denne kunnskapen om den , eller rettere sagt, de sosiale virkelighetene er "taus", det er uutalte antakelser som bare vokser og vokser.