Æ trur at æ må skriv litt mer på bloggen min, for å hold følge me dæm andre studentan. Dessuten trur æ at det kan vær lurt å prøv ut sjangeren, sånn at om æ får problema me sensuren te våren, så e det nettopp det at æ har deltatt i bloggskrivinga som hold hode mitt over vanne; å så tru æ at det kan vær arti å se ka som skjer når æ skriv litt sånn som dæm andran gjør.
Har sett på bloggan, og det slår mæ at det e om å gjør å hold en muntlig tone; te å me lærern skriv faguttrykk me "hermetegn" i kommentaran sine, nåkka æ syns virke som et kontekstualiseringssignal om at hær e samtalekulturen skikkeli jordnær, folkens. Derfor skriv æ hærre på dialekt, nokka som æ vanlivis bare bruke på mobilen, på korte meldinga. E egentlig litt ubehageli hærre, å skriv sånn, føle mæ som en anna person, og den personen går mæ på nærvan.
Æ tru æ nærmest tænke på bokmål, så å sku formuler tanka på hærre måten e trasi. Å så e det det me å skriv nært og liksom uhøytideli for mottakera som æ ikke kjenne, som æ ikke står i en personli å nær relasjon te, e ikke det litt snålt? Koffor e det egentli så vikti å vær personli å jordnær i skrivestilen på nætte, når nætte sjøl e alt anna enn nært å kjent? Har æ akkurat svart på mitt eget spørsmål no? Æ trur faktisk at det e det æ har gjort. Eller?
2 kommentarer:
Det var interessant å lese at du synes det er trasig å skrive på dialekt når du tenker på bokmål. Vi er nok ikke de første som lurer på forholdet mellom skrift og tanke. Som jeg nevnte sist så var Platon meget skeptisk til skriftmediet. Han var redd at den ville svekke hukommelsen fordi en ville bli avhengig av ytre tegn. Men også Platon har gjort seg tanker over hvordan mennesket får kunnskap: Hvis en legger en form i sjelen og fyller den med voks, vil både ytre inntrykk (gjennom sansene) og indre inntrykk (gjennom tankene) sette sine spor i voksen. Så lenge avtrykkene finnes i voksen, vil det derfor være mulig å huske dem. Men hvis sporene slettes, har man glemt det som satte sporene. Men hvis det er slik at du tenker "skriftlig", altså i bokmål - hvor kommer skriften inn? Eller kommer det også her an på konteksten og hvilken sjanger vi skriver i?
Jeg tenkte i etterkant at jeg heller skulle ha brukt ordet traurig istedenfor trasig. For det er traurig/motsetningsfylt å skrive på en muntlig trønderdialekt, når jeg er vant til å formulere tanker, eller å gi lengre skriftlige forklaringer på noe, på bokmål.
Hvor kommer skriften inn? Jeg tror at den muntlige kommunikasjonen er utgangspunktet for skrift. Og sjanger har nok endel å si når det gjelder skrift på nettet, det kan virke som at nettsjangeren er preget av den muntlige uttryksmåten. Kanskje jeg syns det er lettere å skrive på bokmål, fordi jeg har en "muntlig" interaksjon til grunn for skrift, som er på bokmål? Morsmålet mitt er tegnspråk; foreldrene mine snakker på bokmål, og trønderdialekten min er kommet inn senere. Det er kanskje ikke merkelig at bokmål er lettere å ty til når jeg skriver/forklarer/formidler tanker/erfaringer, dersom bokmål er nærmere den opprinnelige "muntlige" interaksjonen jeg hadde med omgivelsene mine?
Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår det du sier om Platon, har ikke noen forståelse for hans filosofi rent generlt; eksempelet du brukte kan jeg ikke si noe om, for jeg klarer ikke å følge tankegangen. Sjel? Voks i sjelen?
Legg inn en kommentar